Det ble i sin tid besluttet å bygge et dieseldrevet elektrisitetsverk i Drøbak. Spørsmålet om plasseringen av verket forårsaket en følelsesladet debatt. Dette inlegget av professor Schreiner [1] i Akershus Amtstidende 15 juli 1911, fremhever verdien av Badeparken i lokalmiljøet.
Den som i disse dager har fulgt det første grunnarbeidet for maskinhuset, kan imidlertid neppe verge seg mot en liten tvil om forberedelsenes påståtte grundighet! Man spør seg uvilkårlig om Drøbaks bystyre efter moden overveielse virkelig har valgt denne plassen? Kunne det ikke finnes en noe mere tilbaketrukken plass, mindre dominerende både fra land- og sjøsiden? Parken er alle Drøbaksfolks stolthet - og det med rette. Jeg tror man skal søke land og strand rundt for å finne en naturpark som denne. Vi vet også hvordan den vinner fremmedes begeistring. Jeg hadde for noen år siden besøk av en amerikansk naturforsker som kom fra en jordomseiling. Han fortalte at Parken her er noe av det eiendommeligste og skjønneste han hadde sett på hele sin tur. Man skulle tro at en by som eide en slik perle, voktet over den som sin dyreste skatt, og at den med mistankens skjerpede blikk så på ethvert forslag til den minste forandring av denne naturens herlige gave.
Slik var det også en gang tidligere her i Drøbak. Da var det tale om å bygge en biologisk stasjon ved Holmestadfjellet. Dette vakte, som vi husker, lange debatter i bystyret som fremkalte protester i byens avis. Det ble med styrke fremhevet av flere medlemmer av bystyret at man ikke måtte røre ved Parken og ikke tillate noen bebyggelse der nede. Jeg tror at disse menn så rett, og om jeg selv hadde sittet i Drøbaks bystyre ved sakens avgjørelse, hadde jeg tross alt måttet innta samme standpunkt.
Men nu er tidene andre. Uten at det synes å vekke den minste oppsikt, gir man seg ikast med å bygge et murstenshus som vel neppe blir noe arkitektonisk mesterverk, i et av Parkens vakreste og mest karakteristiske partier! Hver Drøbaksboer vil minnes billedet som møter en når en kommer ned forbi kirkegårdsgjerdet, den lange mørke allée, og så nederst mellem det grønne, gløttet utover fjorden. Og om vinteren det vide blikk over sjøen mellem de mørke lindestammer. Nu skal det snart være slutt. Ved enden av alléen skal vi istedenfor sjøen få se reise seg "det kommunale elektrisitetsverks maskinhus". Og de vakre isskurede fjellkanter på dalens østside, de skal ligge der skamfert og skarpe. Blokkene vil snart ligge som grunnmur for det samme byggverk.
Må det virkelig skje? Hvem bærer ansvaret for denne avgjørelsen? De menn skal få et svært regnskap å gjøre opp med den slekt som kommer efter.
Saken bølget frem og tilbake, den 2. september 1911 leser man i Akershus Amtstidende om de siste krampetrekninger mot avgjørelsen. Det henvises til en nylig vedtatt lov i Frankrike som beskytter landskapet mot omfattende tilfeller av tekniske inngrep i naturen:
I dette land betraktes naturskjønnheten som samfunsverdier til folkets glede og løftelse. Av denne grunn tillates ikke at disse dyder ødelegges eller skjemmes. Ikke så hos oss. Her kan man uhindret skjemme og ødelegge fort vekk. Denne triste erfaring gjøres overalt her i landet, ikke bare i Drøbak, selv om det kanskje er så at det er en unntagelse når et bystyre enstemmig går hen og skjemmer sin bys park.
Drøbak skulle altså ikke stå tilbake for Frankrike i landskapspleie.
Det er interessant å legge merke til argumentene i denne del av debatten som fant sted flere tiår før naturvern ble et vesentlig hensyn i alle utbygningsaker.