Til Drøbak
Du herlige fjord som fra Nordsjø går
og like til Norriges hjerte når,
du tok deg på veien en hvilestund
og skapte det deilige Drøbaksund;
før Sagas tider har folk her bodd,
langs sundets sider er Drøbak grodd.
Og skogen og oppland gav Drøbak brød,
men penger kom helst fra fjord of sjø, -
på sjøen, det måtte hver Drøbaksgutt;
men hjemmet han søkte, når toktet tok slutt,
og bare hit var fjord-isen brudt.
I seilskibes tid var ei sjøliv lett
og sjøfolk var stadig i fare stedt,
men Drøbak tok skuten med fest i favn,
og ga den en plass i sin Vindfangerhavn,
for det var rent som i helligdom,
når skuten slitt ifra sjøen kom.
Såsnart det var losset ved Husviks kai,
så gjaldt det med kjøring å gå ivei,
og oppefter bakken med skutens last
der småruslet Blakken - det har ei hast,
for drøy er bakken som navnet ga
til by'n vi elsker og holder av -
hvor småhus de klatrer på ås og fjell
og sikkert de tror, de har gjort seg selv,
men rundt om hvert hus der en have er
og derfra det lyser et blomsterskjær;
for blomsterprakten har Drøbak ry,
og Drøbak heter jo Rosenes By.
Fra Nordpå til Sydpå der gater går,
hvor bylivets hjerte til pulsen slår,
med bakker til molo, hvor før var nøst
mens Buggen går oppad til Bjerg i Øst.
På bryggen hersker et travelt liv,
der går vi også til tidsfordriv.
Men plassen til gater, den er ei stor,
i Fiskerkrok og i Trangen vi bor,
og der hvor hver grundbit er altfor knapp,
der klarer trafikken en gråstenstrapp,
men biler snor seg som best de kan
og snur på Bankplass og Ringeplan.
Blandt bakker og åser, der er vi født,
og mangler vi dem, blir det trist og ødt;
på utferder føler vi straks et savn
ved Jørnse og Karlse og Lindtrups navn,
og tanken farer da rakt mot nord
til byen vår ved den vakre fjord,
hvor barna de leker langs havslidt strand
og hopper i sjøen hvorhelst de kan
og nyter der herligste friluftsliv
og tumler og svømmer som bølgende siv,
mens jubelen toner mot himlen blå, -
ja, enda lenger kan toner nå.
De gamle har vist oss sin borgerånd,
for kirken er skjenket med gavmild hånd,
med alteret prydet med nadverdsbord
og Moses og Aron som vakt ved kor;
dens prekestol er med prakt forgyldt
og takets hvelv er med stjerner fyldt.
Den skjønneste park har naturen skapt,
i utsynet der blir du rent fortapt,
og like ved parken er Drøbaks Bad,
hvor ungdommen svømmer så sjeleglad.
- Ja, Drøbak er skjønn hele dagen lang,
men aller fagrest ved solnedgang.
Og æren er din, du vår vakre fjord,
når alle så gjerne i Drøbak bor,
du gjør den så skjønn som et eventyr, -
i demringstiden - mens tanker gryr.
Må Drøbak lyse i tider frem,
må Gud beskytte de mange hjem.
T.B.C.