En gjestende kar til Rosekoll kom.
Han kastet et blikk for å se seg om.
Det lammende syn
som traff som et lyn,
det var Bua ment til å kle seg om.

De kommunale menn på åsted stod fram,
de ga sitt besyv uten spor av skam.
Den spesielle plan,
ja, i den ga de faen,
for fylkets mann hun var omgitt av lam.

De beskyggede sjele seg følte forsmådd,
det er nå engang den tapendes lodd.
Fra hanen gol,
Bua skjulte sol,
for flokken som satt under rekveds brådd.

Blant Kollens sjele, fins en rettsprøvd gruppe,
vel vant til å røre i suppe.
Den sivile instans,
som fins her-til-lands,
klagesmål fikk å se under lupe.

Med lupe for velpusset øye,
mon om saken lot seg bøye.
Den klarsynte mann,
i dette land,
lot lyse sin tvil om fylkets møye.

Den stimlende flokk som saken ble vàr,
løftet sitt blikk mot rettferdens far.
Sitrende spenning,
mot neste vending,
preger livet til mang en Rose-kar.

Da fylkets mann til korset krøp,
mon hun gikk sitt siste løp?
Synder gamle
får det til å skramle
blant skjøre kander av tvilsomt støp.

Hvor står vi nå i denne sak?
Jo, Rosebua er alt under tak.
Kommunens menn,
ja, kvinner med dem,
mon føler de riset på egen bak.

Skadelidde fins der i fleng.
Flere ligger alt i søvnløs seng.
Til behandlende horder,
med støttende lorder,
reises nu krav om betydelig peng.

Sist høst ble det tyst på Rosekoll,
ingen kneppende skarv hørtes gale i moll.
På kommunens fang
lå sakens gang,
blant andre gjærende eske-troll.